Cairo 2003
Endelig kom turen Monika, Ragnhild og jeg hadde planlagt nesten 1 år. 16 reiseglade damer dro av gårde, de aller fleste var i Kairo for aller første gang.
Vi som hadde vært der før prøvde i forkant å forberede ferskingene på hva de ville møte der nede, deriblant kleskoden som er ganske så ulik vår egen, og viktig - dersom man vil bli respektert.
Hovedmålet med turen var det store markedet, Khan El Khalili - og det er der det er spesielt viktig å kle PÅ seg. Vi ba damene om å kle seg som grå mus så godt de kunne, og for all del dekke rumpe og skuldre...
Jeg gjorde ikke dette selv forrige gang jeg var der, og fikk uttallige ufrivillige "toucher" både her og der i trengselen...Denne gangen var jeg godt forberedt og hadde før turen gått til innkjøp av både lange vide skjørt med der tilhørende lange vide topper å ha oppå, samt gode vide linbukser, med vide kjoler oppå. Egentlig ble vi ganske fine med alle disse lagene! Resultatet var i alle fall som vi ønsket; vi fikk gå i fred! Eller, nåja... tilropene var der hver eneste gang vi var innom basaren - "I'll kill my wife for you" hørte vi, i år som forrige gang...
Ved ankomst i Kairo, ventet vår guide, Atef på oss med en kjekk liten buss. Vi ankom nesten 3 timer for sent, men han var like blid. I bussen var det ikke noe bagasjerom, så alle kofferter ble stuet inn i bussen gjennom bakerste vindu, og vi satt trangt og godt i bussen til hotellet, velkommen til Kairo!!
Victoria Hotellet var helt flott, fine rom, fine bad - gode senger. Betjeningen var hyggelig, og maten var god. Vi levde på egyptiske sandwich (halvsøte boller med en liten dæsj smør, men godt med pålegg på) og cola i mange dager...Det ble ikke så mange frokostbesøk på oss i løpet av den uka vi var der, så betjeningen i salongen ble vant til å servere oss disse bollene til alle døgnets tider, alltid med et smil - og et håp om tips.
Tips får en ny mening når du er i Kairo. Man blir lei av å gi tips, selv om det ikke er snakk om mange kroner for oss nordmenn, blir man fort lei av at de prøver å "snike" seg til tips på alle mulige måter, for eksempel. gi deg toalettpapir på offentlig toalett, eller faktisk bare være inne i rommet,låne bort ei penn, prøve å ta fra deg veska så de kan kreve tips for å ha båret denne, vise deg vei til nærmeste minibank etc etc etc. Det blir sånn etter hvert at du skygger unna alle muligheter for man blir lei av at alle forventer å få penger hele tiden. Mange bekker små... men det er det nok ingen som tenker på der nede. Vi var ganske sikkert oppe i tips på mange hundre kroner pr. pers før uka var over. Det verste er vel at mange blir skikkelig fornærma når de ikke får noe, men, sånn er det der nede!
Så var det prutingen da... Det står i alle guidebøker at man SKAL prute, og at selgerne blir fornærma dersom man ikke gjør det. Selvsagt prøver de aller fleste å lure oss, det første de spør om er hvor vi er fra, og hører de Norvege (Norway skjønner de ikke så mye av)skrur de prisen ekstra opp... Så, med klar beskjed fra overalt hev mange seg i prutingen, men bare med det resultatet at selgeren ble sur og omentrent husjet oss ut av butikken. Tror det var bare et par ganger at prutingen ga resultater. Vi har hørt at man bare skal gå, så kommer de etter deg, men det var det altså heller dårlig med. Jeg for min del blir nesten flau dersom jeg skal prute på noen klistremerker som i utgangspunktet koster 2 kroner, så jeg lar heller være. Skal jeg kjøpe stort spør jeg om de kan gi meg ekstra god pris, og da får man som regel litt rabatt. Det som er litt utbredt er at man får gaver istedenfor avslag, "gave" vil ofte si et fint bokmerke med hireoglyffer og andre egyptiske motiver på. Kjekt å ha!
Jeg, Ragnhild og Monika var og handlet litt i gatene rundt hotellet, og der var det priser på (jeg har lært meg de arabiske tallene, svært nyttig!!) - det var SKJØNT å vite at prisen som sto på, skulle vi betale. Vi kjøpte oss flere Galabeyaer hver (helt fotsid kjortel, brukes over andre klær), og disse ble flittig brukt utover uka. Et kjekt antrekk å ha på i basaren, da fikk man veldig positive tilbakemeldinger, så det anbefales! Det finnes i alle farger og stoffnyanser, både tykke og tynne. Vi lærte at det er forskjell på de man bruker ute og inne. De man bruker utendørs heter Abaya, mens de inne heter galabeya... så vet dere det!
Det aller første vi gjorde når vi våknet første dag, var å dra av gårde til Khan El Khalili, den store basaren i Kairo. Vi dro rett til Mahmoud, magedansbutikk i 4 etasjer...16 damer! Mahmoud selv var et eneste stort smil, og etter 5 timer var smilet enda større.. Jeg tror alle fant seg minst ett kostyme hver, flere av oss kjøpte både 2, 3 og 4. Jeg selv følte at jeg knapt hadde fått begynt før vi måtte gå..
Da hadde vi altså stått på hode i kostymer i 5 timer uten mat i magen, sånn blir det bare, man blir helt oppslukt av alt det vakre! Men, mat måtte vi jo ha, så Mohammed, en av Mahmouds ansatte, viste oss veien til Nagib Mahfuwz, en nyyydelig restaurant inne i ett av smugene. Maten var alldeles fortreffelig, og servicen ligeså.
Vel fremme på hotellet, med armer fulle av tunge poser og magen full av bønner og linser (ja, det går mye i det i Egypt!)ble vi stoppet nede i resepsjonen av hotellets "magedansmann" - også han med navnet Mohammed.
Han skjønte på posene at vi var magedansdamer (vi gikk ikke akkurat å annonserte dette der nede, prøvde å holde en litt lav profil..), og han kunne fortelle oss at han hadde en egen syfabrikk, og han ville svært gjerne få vise oss denne. Dette var jo kjempespennende, så vi slo til - og av gårde bar det, armer og bein og tjo og hei, det er en heller slitsom fornøyelse å kjøre i Kairos gater, om man bare er passasjer. Her går det virkelig i tut og kjør. Vi prøvde å finne ut om de tuter før de svinger, før de kjører på, før de kommer eller hva, men vi fant ut at de bare tuter! Du ser ikke en eneste bil uten en bulk, og fotgjengere skvetter ut i veien overalt, med barn hengende på skulderen og bæreposer i hendene, hjelpemeg, det er helt overveldende!!
Vel, etter en god tur gjennom et heller tvilsomt strøk (vi ble passelig halvredde en stund må jeg innrømme!)kom vi frem.
Syfabrikk å syfabrikk fru Blom... Ja ja, så fikk vi nå sett det også. Jeg regna ikke med at det skulle være en fabrikk, men at det skulle være et knøttlite, skittent rom med en symaskin, stoffer som lå henslengt her og der på skitne sofaer, og en røykende mann som satt og sydde på en modellhofte... nei, det var ikke det jeg hadde sett for meg!!! Men så kom Mohammed Ali Baba (som vi døpte han for etter hvert) frem med den ene kreasjonen etter den andre, og vi måtte innrømme at det var mye flott. Det var lite som var ferdig, men det var litt spennende å se måten de jobbet på.
Han fikk ikke store salget, men jeg selv bestilte et slør, og det var vel et par jenter som bestilte kjoler, som HELT SIKKERT skulle være ferdig til torsdag. Jau, tenkte jeg, det får vi nå se på...
Hjemturen var et kapittel for seg...vi kjørte på skikkelig egyptisk vis. En bil, 11 damer, 1 sjåfør og vår Ali Baba. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan vi fikk plass... Og politiet bare smilte og vinket! Dette er så langt ifra norske forhold som det kan få bli. Når vi så var fremme og ramlet ut av bilen, måtte det jo ha sett ut som at det var en tryllekunstner i gang, som bare tryllet frem den ene etter den andre. Men gøy var det!
På søndag var alle bortsett fra Ragnhild, Monika og jeg på det Egyptiske museum. Vi koste oss i noen timer sammen med Atef, og fikk unnagjort noen ærender. Det var en nydelig dag så vi benyttet anledningen til å ta en cola på en liten cafe på Nilen. Å gå 3 hvite (ja HVITE) damer langs Nilen var en ganske koselig, dog litt rar opplevelse. Det var tydelig at vi var i et område der de så lite turister, det var ikke en eneste en som IKKE så på oss. Vi tok bilder og filmet og lekte turister, men rpøvde samtidig å late som at vi ikke merket at vi fikk oppmerksomhet. Alle jenter vi møtte tok øyenkontakt og smilte sjenert. Når vi sa noe til de ble de tydelig glade, mens de hvisket og tisket lenge etterpå. En merkelig følelse å være så annerledes!
Vi fikk hjelp av Atef til å booke plass på en alldeles nydelig egyptisk restaurantbåt "The Pharaohs"til senere på kvelden, før det var av gårde til Madam Amira - som er en av de store magedanskostymedesignere i verden.
Til vår store overraskelse hørte vi det norske språket når vi kom inn, og inne satt ingen ringere enn Hilde Lund, Michelle Galdo, Siw Øksnes, Lee Figenshow og en ukjent dame og ventet på kostymene sine!! De ble nok enda mer overrasket enn oss...
Det viste seg at den gode Madamen hadde dobbelbooket, men hun stresset ikke for det. Hun tok seg god tid til oss, mens våre landsfrøkner satt og fikk tiden til å gå med å synge i kano og flerstemt. Hyggelig stemning med andre ord! Det var ikke rare utvalgte i lokalet hennes, hun hadde sendt av gårde alle kostymene i panikk for at krigen skulle få konsekvenser i Kairo også, men heldigvis for oss hadde hun glemt å pakke ned alt! Vi fant oss noe alle tre, jeg fant til og med 2!
Endelig fant jeg den solgule drakten jeg har drømt om i lange tider... Det var bare et skjørt som var ferdig, men hun viste meg en annen modell og spurte om jeg kunne tenke meg et sånt belte og BH - JA! - var svaret. Resultatet ble bare alldeles nydelig syns jeg selv, det er den drakten jeg har på meg på "logoen" min her på hjemmesiden.
Monika og jeg fant oss helt like drakter, men i ulike farger - mens Ragnhild fant seg en nydelig rød hel kjole. Vi smilte stort når vi gikk ut derifra!
Vi var igjen sultne og bussen fraktet oss til den restauranten vi hadde anbefalt resten av reisefølget, som satt og ventet på oss når vi kom fram. Maten var skikkelig god, og vi spiste opp rubbel og bit. Til dessert tok vi oss en Shisha (vannpipe). For mange var dette første møte med epletobakken, og det ble mye lått og løye av det.
Dagen var ikke slutt med dette. Vår kjære venn Ali Baba lokket oss med på nattklubben der Lucy skulle danse. Jeg hadde ikke hørt om henne, men forsto etter hvert at hun er en av de dyktige og populære i Kairo. Det var visstnok hennes nattklubb vi var på. Det var Diva-takter fra vi kom. Hun sto utenfor med et filmcrew, og det fulgte henne hvorhenn hun gikk...
Det hele starter med noen svært spretne unge damer som sto på scenen og bare tok seg ut. Innimellom tok de noen hofteslag, men mest sto de bare der... merkelige greier syns de norske damene... Endelig kom Lucy selv feiende, og hun ga alt! Flere jenter i følget var ikke forberedt på det synet som møtte de med veldig små bh-er og splitter man bare har lest om, så ordet "strippeshow" ble nevnt. Disse gikk faktisk i skuffelse, lenge før Lucy var ferdig.
Jeg trodde ikke selv at jeg ville se sånne splitter i Egypt, men lærte at det er stor forskjell på nattklubb og 5-stjernes hotell. På nattklubb er det mer "vise seg frem" enn kunsten som blir vektlagt. mens på 5* er det kunsten som settes fremst. Synd vi ikke fikk opplevd forskjellen på disse to.
Vi prøve å finne tak i hvor Dandesh jobbet, men det var ingen som klarte å finne det ut for oss. I alle fall, det var gøy å se Lucy - og hun danset og sang i nærmere 3 timer, og vi fikk høre etterpå at det var til ære for oss. Siste nummer kom hun likegodt bort til oss på sin æresrunde, og la seg flatt i fanget på lattermilde norske damer. Kjekt var det!
Mandag var ny shoppedag, denne gangen var det perler som skulle handles inn. Og det ble handlet i mange kilo til... Vi sluttet å regne i kroner, det var kiloene som var viktig! Jeg tok ikke helt av denne gangen, da jeg fremdeles har mye igjen etter forrige tur, men Stavangers magdans-sydame Anne Lise, HUN shoppa hun....
Etter perleraidet skulle vi besøke Yasser, en med mye flotte kostymer. Ettersom vi ikke ante hvor han hadde butikken sin, og Khan El Khalili er et gedigent område, spurte vi en hjelpsom mann i perlebutikken om han visste hvor det var. Joda, han visste det så godt at han likegodt ringte Yassir! Når han forsto at jeg ikke kjente mannen, men ønsket å vite hvor butikken var, ropte han på en av medhjelperne sine, og han viste oss vei.
Det var helt i andre enden av basaren og LANGT å gå i folketrengselen, det er spesielt et område i midten som er alldeles forferdelig å gå gjennom, jeg kjente det knyttet seg i magen, for der er det så trangt at du ikke ha kontroll på noe eller noen. Men her passet han på oss. Vi gikk i lang lang rekke, noen med galabeya, noen med slør over hodet og noen med rødt hår - jeg fikk høre at det røde håret mitt var til god hjelp for de som gikk langt bak, så sant de så håret mitt var de trygge! Hvis det var en mann som prøvde å selge oss noe, eller ropte ett eller annet var han på pletten med det samme og skulle passe på oss. Han sa helt tydelig at disse ikke skulle plages. Det var en stor lettelse å bli guidet på den måten. Jeg tror han skjønte at vi syns det var skummelt å gå der.
Når vi endelig kom frem, satt Yasser på trappen og ventet på oss. Gurimalla han hadde mye fint!!! Vi hadde litt dårlig tid iom at de fleste skulle av gårde på cruise på Nilen, så vi fikk ikke utrettet mye, men ble enige om å dra tilbake. Jeg prøvde mitt første buksekostyme, som var rålekkert, men jeg fant ut at Norge ikke er helt klar for det ennå... Mens de andre dro av gårde på cruise, slappet jeg helt av hjemme på rommet. Det var skjønt.
Tirsdag var det duket for den første danseundervisningen. De fleste hadde meldt seg på kurs med Aida Nour,og vi hadde delt oss inn i 2 grupper. Det var kjempekjekt og spennende å gå på kurs i selve magedansbyen. Aida er en skjønn dame, og jeg liker koreografiene hennes veldig godt.
For aller første gang fikk jeg oppleve en mannlig instruktør, og det var absolutt en utfordring, han sa kamel, men gjorde virkelig et åttetall... hmmmm, morsomt var det! Aida vartet opp med ordentlig god og lokal mat etter kurset, så vi fikk spist oss gode og mette før bussen igjen hentet oss. Bussjåføren vår fikk virkelig kjørt den uka med oss...
Atef hadde invitert hele gjengen på middag hjemme hos seg selv, og han vartet opp med nydelig kylling, ris og 3 forskjellige sauser, som alle var like spennende og gode. Til dessert hadde han en alldeles nydelig kake med en luftig velsmakende krem, det var sånn at jeg ønsket at jeg hadde spist litt mindre middag - så god var den! Atef var skikkelig klar for en fest, så han hadde satt frem alle drikkevarene sine, og vi drakk og koste oss. Vi fikk hilse på Atefs kjæreste, en vakker ung dame - og hun ble med på festen.
Vi dro til nattklubben Friday, og der rocket og danset Monika og jeg natta lang...Vi hadde besøk av en og annen utpå dansegulvet innimellom, og vi besøkte de av og til med bordet. Men det var så bra musikk at for oss var det egentlig bare en plass å være, og det var på dansegulvet! Når kvelden tok slutt var vi lykkelig og svette.
Dagen etter dansingen kom turens store høydepunkt for mange. Pyramider og kameler. Vi hadde forberedt alle på at pyramidene ikke lå langt ute i ørkenen, men tett inntil Kairo - så ikke skuffelsen skulle bli for stor. Pyramidene sto der like flotte som sist gang jeg var der, og jeg syns det var et like flott syn denne gangen. Litt uvirkelig liksom. Vi fikk en kamel hver og valgte å ha en times ridetur ute i ørkenen. Jeg følte meg nesten som en veteran der jeg satt med bena foldet over nakken til kamelen. Jeg fikk en snill og rolig kamel heldigvis.
Jeg fikk også et forferdelig smertefullt og digert brannsår i stumpen... Jeg skjønte ikke først hvorfor jeg var litt våt i buksebaken, men etter hvert som smertene påtok skjønte jeg jo hva det var.....Det var heldigvis 4 sykepleiere med på turen, og jeg fikk både bakteriedrepende salver og spesialplaster.... Jeg måtte utelukkende ligge på magen i 3 netter, og hadde store problemer med å sitte. Så lærdommen er: Ikke ri på kamel i dongeri og bruk stor truse...
Når alle var ferdige med å ta på pyramider og ta inn dette fantastiske og storslåtte synet, måtte vi igjen spise, og da ligger en Pizzahut meget beleilig til. Nydelig pizza og kjempetrivelig betjening. Vi satt i vinduene og hadde utsikt ut mot sfinxen og pyramidene, litt uvirkelig det hele. Mange skoleklasser var ute på tur denne dagen, og da de gikk forbi Pizzahut fikk vi igjen se dette fenomenet med å være annerledes. Ungene smilte og vinket og hoppet og danset så man skulle tro vi var kjendiser. Vi smilte og vinket tilbake og fikk strålende barnesmil tilbake.Så hadde de noe å fortelle når de kom hjem! Senere på dagen dro jeg og noen til atter en gang til Khan El Khalili for å shoppe nye kostymer. Noen får aldri nok...
Torsdag var siste dag i Kairo, da vi var invitert til Maadi på fredag av svoger og svigerinne av Lisette, som var i vårt reisefølge. Alle unntatt Ragnhild, Monika og jeg dro av gårde til Alexandria på torsdag, og de hadde en kjempeflott tur.
Vi benyttet anledning til å ta privatundervisning med Aida Nour's manager i 2 timer, før vi raste av gårde for å hente kostymene hos Madam Amira. Det var 3 svært lykkelige damer som gikk ut derifra med ryggsekken full av vakre saker. Denne gangen var ikke Madamen selv tilstede, men vi ble tatt imot med stor vennlighet, og vi fikk omvisning i systuen, som var ganske mye flottere en Ali Babas fabrikk.. Når vi ankom holdt de ennå på med mitt gule kostyme, 3 damer satt med hver sine deler og sydde - det var kjempegøy å få se hvordan de jobbet. Det var bare smil og latter hele veien, og draktene satt som et skudd.
Vi oste videre til Khan El Khalili for å hente de siste kostymene, og få kjøpt flere belter til elevene våre, og ut fra både Machmoud og Yasser kom 3 svette damer med kilovis i poser. Det hadde vært dårlig med matinntak den dagen, så vi fant kiosken vi hadde vært innom flere ganger og kjøpte på cola og snickers til den store gullmedaljen. Uten mat og drikke... Kvelden bruktes til å pakke og veie og ompakke og veie... Vi tok farvel med Atef og sjåfør denne kvelden, og takket for et kjempegodt samarbeid. De kan anbefales dersom noen skal nedover en tur. Kontakt meg så skal jeg formidle nummer!
Sjåføren til Torill og Morten som vi skulle på besøk til, hentet oss kl. 12.00. Etter hvert som vi kom bærende ut med all bagasjen så du at Zein (sjåføren)bleknet under brunfargen.... 16 damer med minst 2 kolli hver, og koffertene var ikke akkurat små... De stresset og kavet for å få plass til alle disse på taket til minibussen, men det var ganske forgjeves.
Det endte med at Zein tok seg en tur over gata, og kom tilbake med en blå liten sjarmerende lastebil!!!! Denne fyllte de opp til randen PLUSS at taket måtte brukes på minibussen.... Zein satt på med lastebilen, må innrømme at vi var rimelig halvredde for at hele lastebilen skulle bli borte, det var en del verdier i de koffertene. Men sjåføren vår forsto problemet og fulgte etter som en klegg! Vi var letta når vi forsto at vi nærmet oss villaen.
Og for en villa! Lisette sto i trappen og tok i mot oss, ganske stolt over å vise oss dette flotte hjemmet. Her var det grønn plen og svømmebassenget i hagen. For første gang på turen kunne vi sette oss ned barbent og nyte solen. Herlig. Torhild, Morten og deres sjarmerende sønn Lasse fikk oss til å føle oss veldig velkommen.
Men, vi måtte jo videre... Av gårde til Maadi for å shoppe litt mer (dette er en tur menn IKKE kunne ha vært med på). Vi var på det lokale markedet, og her var det helt andre forhold enn inni Kairo. Vi fikk gå i fred. Noen kommentarer var det, men noe annet hadde vel skuffet oss! Vi tok oss en liten pause og spise litt pizza før vi tok siste innspurt. Nå var det souvenirer, tobakk og kull til shisha som var på lista. På hjemturen dro vi innom et kjøpesenter for å kjøpe musikk.Vi hadde dårlig tid, for hjemme ventet de med middagen. Det må ha sett helt villt ut, masse damer som strømmet ut av bilen, sprang rett til cd hyllene og hamstret arabisk musikk... Ekspeditøren så rart på meg når jeg kom som nr. 7 med en haug cd'er og sa" you really must like egyptian popmusic" med heva øyebryn. Jeg måtte bare smile og bekrefte det. Hadde jeg visst om det supermarkedet hadde jeg bedt om å bli kjørt dit lenge før... Men til tross for dårlig tid rakk både Monika og jeg å kjøpe oss noen smykker også. Vi er virkelig racere når det kommer til shopping!
Vel hjemme ventet et herremåltid med spennende linsesuppe til forrett, og ekte egyptiske kjøttboller (Kofta) med saus, ris og salat som hovedrett. Kjempegodt! Til maten serverte Morten egyptisk rødvin, og den var overraskende god. Vi spiste og koste oss og følte oss kjempeheldige. Midt i maten reiste Anne Siri seg, og det viste seg at hun hadde laget en sang til oss "reiselederne", og resten av gjengen hadde øvd på refrenget. Det var virkelig flott, vi ble jo nesten rørt der vi satt... Som avslutning på en perfekt kveld hadde Torhild og Morten er super overraskelse til oss. De hadde funnet tak i en alldeles bedårende lokal jente på 21 år som danset magedans for oss!
Hun heter Hibba og dette var hennes aller første opptreden utenfor familien. Hun var så alldeles nydelig å se på, du så at hun hadde mye naturlige bevegelser i seg, det var ikke mye koreografert der! Lykken var nok fullkommen for henne når hun fikk låne kostymer av Monika og Lisette, så hun danset og danset og vi klappet og klappet. Moren satt ved siden av og var tydelig stolt.
Tiden gikk, og det var på tide å dra til flyplassen. Etter mye ompakking og mange som tok belter og kostymer for både meg og Monika var koffertene mine allikevel ALTfor tunge. Jeg kjente vel på meg at det ikke var min lykkedag, og der fikk jeg helt rett. Jeg, som den eneste, ble stoppet og måtte betale overvekt. Det var bare å smile og trekke kortet, beviset sto jo på vekten...18 kilo overvekt. Og da hadde jeg i tillegg 7 kilo for mye på meg i ryggsekken... du og du. Det er en tung hobby jeg har valgt meg! - Men, det var verd alt slitet.
Vi hadde en fantastisk tur, og hadde med utrolig mye hjem igjen. Jentene som var med var strålende fornøyd både med opplegg og opplevelser, og det er nok forventet at det blir en ny tur, om ikke så lenge. Jeg vil benyttet anledningen til å takke Ragnhild og Monika for et flott samarbeid, og til mine romkamerater Hilde og Siri - vi hadde det kjempekjekt sammen, en fin trio! Ellers var det en super gjeng å reise sammen med, ingen sure miner, bare positivitet fra ende til annen. Jeg reiser gjerne sammen med dere alle igjen!
Jeg tok forresten seieren når det gjaldt antall kameler, Mohammed Ali Baba ville kjøpe meg for 5 millioner kameler og gull og diamanter i kilovis. Det var nok det røde håret... ;-)
